Hvert eksempel nedenfor har tre deler: originalteksten, en bokstavelig glosse som beskriver hvordan hvert ord fungerer, og en naturlig oversettelse. Glossene bruker noen få forkortede merkelapper for å holde seg korte. Ikke bekymre deg for å pugge dem — dette er en referanse du kan komme tilbake til.
Person og tall · 1sg / 2sg / 3sg — første / andre / tredje person entall (jeg, du, han/hun/den/det) · 1pl / 2pl / 3pl — første / andre / tredje person flertall (vi, dere, de)
Kjønn og kasus · m / f / n — hankjønn / hunkjønn / intetkjønn · sg / pl — entall / flertall · m.sg — kombinert: hankjønn entall (og tilsvarende f.pl, n.sg, osv.) · NOM / ACC / GEN / DAT / INS / LOC — grammatiske kasus (nominativ/akkusativ/genitiv/dativ/instrumentalis/lokativ) — hvilken rolle ordet har i setningen
Tid og aspekt · PRES — presens · PRET — preteritum (en avsluttet fortidshendelse) · IMPF — imperfektum (en pågående eller vanemessig fortidssituasjon) · FUT — futurum · PERF — perfektum (en handling fullført med relevans for nåtiden) · PROG — progressiv (handling pågår, f.eks. holder på å spise) · COND — kondisjonalis (ville…)
Modus · IND — indikativ (vanlig påstand) · SUBJ — konjunktiv (usikkerhet, ønsker, tvil) · IMP — imperativ (kommandoer) · INF — infinitiv (grunnform: å gå, å spise)
Annet · REFL — refleksiv (handling på seg selv: meg selv, deg selv) · PERS — personlig a (kun spansk — markerer et menneskelig direkte objekt) · HON — honorifikum (ekstra høflig form, vanlig i japansk/koreansk) · TOP / SUB / OBJ — topik-/subjekt-/objektmarkører (japansk, koreansk) · CL — klassifikator (kinesisk, japansk, koreansk — et telleord for substantiv) · NEG — negasjon
Svensk er et V2-språk: i en hovedsetning må det finitte verbet stå i andre posisjon, uansett hva som kommer først. Hvis subjektet åpner setningen, får du vanlig subjekt–verb–objekt-rekkefølge. Hvis et tidsuttrykk, objekt eller adverb er flyttet fremst, hopper subjektet til rett etter verbet (inversjon) slik at verbet blir stående i andre posisjon. I leddsetninger (innledet av 'att' at, 'eftersom' fordi, 'om' om/hvis, 'när' når) er rekkefølgen subjekt–adverb–verb: et setningsadverb som 'inte' (ikke) kommer før det finitte verbet. Elever husker dette som BIFF-regelen: i en Bisats (leddsetning) kommer Inte Före (før) det Finita verbet.
Svenske substantiv tilhører ett av to kjønn: en-ord (felleskjønn, 'utrum', omtrent 75 % av substantivene) og ett-ord (intetkjønn, 'neutrum'). Kjønnet er stort sett uforutsigbart, så lær hvert substantiv sammen med artikkelen: 'en bil' (en bil), 'ett hus' (et hus). Den ubestemte artikkelen er det frie ordet en/ett, akkurat som norsk en/et. Den bestemte artikkelen ('the'), derimot, er et suffiks hektet på slutten av substantivet, ikke et eget ord: bil → bilen (bilen), hus → huset (huset). Når substantivet allerede ender på en vokal, legger du bare til -n eller -t: flicka → flickan (jenta), äpple → äpplet (eplet).
Subjekts- og objektpronomen er ulike ord: jag/mig (jeg/meg), du/dig (du/deg), han/honom (han/ham), hon/henne (hun/henne), vi/oss (vi/oss), ni/er (dere/dere), de/dem (de/dem). De upersonlige pronomenene 'den' (for en-ord) og 'det' (for ett-ord) betyr 'den/det' og forblir uendret som subjekt og objekt. I tale uttales 'de' og 'dem' begge 'dom', og mange skriver 'dom' uformelt. Eiendomsordene samsvarer med kjønn og tall til det som eies: min/mitt/mina (min), din/ditt/dina (din), vår/vårt/våra (vår), er/ert/era (deres, til 'ni'); men hans (hans), hennes (hennes), dess (dens/dets) og deras (deres) endrer seg aldri. Et spesielt refleksivt eiendomsord — sin/sitt/sina — brukes når eieren er subjektet i samme setning: 'Han älskar sin fru' = han elsker sin (egen) kone.
Her kommer den beste nyheten i svensk grammatikk: verb endrer seg ikke etter person eller tall. 'Jag är', 'du är', 'han är', 'vi är', 'de är' — verbet er identisk for jeg, du, han, vi og de. Så du lærer bare én presensform, én fortidsform og ett supinum (den -t-formen som brukes etter 'har') per verb. Regelrette verb faller i fire grupper etter hvordan de danner fortid, og de uregelrette 'sterke' verbene (gruppe 4) endrer stammevokalen i stedet for å legge til en endelse. Sammenlign det svært uregelrette 'vara' (å være): är (presens) / var (preteritum) / varit (supinum).
Presens dannes ved å legge -r eller -er til stammen, og dekker både norsk 'jeg jobber' og 'jeg holder på å jobbe' — svensk har ingen egen progressiv form. Gruppe 1-verb legger til -ar (jobba → jobbar), gruppe 2 legger til -er (ringa → ringer), gruppe 3 legger bare til -r (bo → bor), og gruppe 4 (sterke verb) legger til -er uten vokalendring i presens (skriva → skriver). Noen få vanlige verb er uregelrette i presens: vara → är, ha → har, göra → gör, veta → vet, og modalverbene vill, ska, kan, måste, får, bör.
Svensk har to hverdagslige fortidsformer. Preteritum (enkel fortid) uttrykker en avsluttet hendelse, ofte med et tidsuttrykk: 'jeg jobbet i går'. Perfektum (har + supinum) knytter fortiden til nåtiden eller lar tidspunktet være uklart: 'jeg har jobbet'. Supinum er den spesielle -t-formen som bare brukes etter har/hade og aldri endrer seg. Gruppebøyninger: gruppe 1 preteritum -ade / supinum -at (jobbade / jobbat); gruppe 2 -de eller -te / supinum -t (ringde/ringt, läste/läst); gruppe 3 -dde / -tt (bodde/bott); gruppe 4 sterke verb endrer vokalen og tar supinum -it (skrev/skrivit, drack/druckit). Pluskvamperfektum 'hade + supinum' (hadde jobbet) er fortiden i fortiden.
Svensk har ingen egen futurumform for verbet. For å snakke om fremtiden bruker du en av tre strategier. 'ska' + infinitiv uttrykker en hensikt eller en beslutning ('jeg skal / jeg kommer til å'). 'kommer att' + infinitiv uttrykker en spådom eller noe som rett og slett kommer til å skje, ofte utenfor noens kontroll ('det kommer til å regne'). Og vanlig presens fungerer for planlagte eller nesten sikre hendelser, gjerne med et tidsuttrykk ('toget går klokken tre'). Legg merke til at 'ska' tar en naken infinitiv, mens 'kommer' trenger markøren 'att'.
Nektelse er ett eneste ord, 'inte' (ikke); det finnes ingen tilsvarende 'do'-støtte som på engelsk. Det vanskelige er hvor det skal stå. I en hovedsetning kommer 'inte' etter det finitte verbet: 'Jag dricker inte kaffe'. Etter inversjon følger det fortsatt verbet: 'På morgonen dricker jag inte kaffe'. Men i en leddsetning flytter 'inte' seg til foran det finitte verbet (BIFF-regelen): 'att jag inte dricker kaffe'. For å nekte 'noe/noen', bruk 'ingen / inget / inga' (ingen, intet), som samsvarer som adjektiver: 'ingen bil', 'inget hus', 'inga böcker'.
Et ja/nei-spørsmål lages rett og slett ved inversjon — sett det finitte verbet først, deretter subjektet, uten noe hjelpeord: 'Dricker du kaffe?' (Drikker du kaffe?). Et hv-spørsmål åpner med et spørreord (frågeord) etterfulgt av den samme verb-så-subjekt-inversjonen: vad (hva), vem (hvem), var (hvor), vart (hvor... til), när (når), hur (hvordan), varför (hvorfor), og det samsvarende 'vilken / vilket / vilka' (hvilken). Siden svensk ikke har noen 'do'-støtte, forsvinner ganske enkelt det engelske 'do/does' (og det norske 'gjør').
Svenske substantiv danner flertall med en av fem endelser, og endelsen henger løst sammen med kjønnet. De fem bøyningsklassene er: -or (de fleste en-ord som ender på -a: flicka → flickor), -ar (mange en-ord: bil → bilar), -er (mange en-ord, ofte lånord: park → parker), -n (ett-ord som ender på en vokal: äpple → äpplen), og -∅ ingen endelse (de fleste ett-ord som ender på en konsonant: hus → hus, ett hus / flera hus). Den bestemte flertallsformen ('bilene') legger til -na på en-ord (bilarna) og -en/-a på ett-ord (husen, äpplena).
Adjektiv samsvarer med substantivet i kjønn og tall. I ubestemt form finnes det tre former: grunnform med en-ord (en stor bil), legg til -t med ett-ord (ett stort hus), legg til -a i flertall (stora bilar). I bestemt form bruker svensk 'dobbel bestemthet': du setter den frie artikkelen den/det/de foran, setter adjektivet i -a-form, og beholder det bestemte suffikset på substantivet: 'den stora bilen', 'det stora huset', 'de stora bilarna'. Bestemtheten blir altså markert to ganger — én gang med den/det/de og én gang med substantivendelsen.
Eiendom vises ved å legge -s rett på eieren, uten apostrof (i motsetning til engelsk): 'Annas bok' (Annas bok), 'Sveriges huvudstad' (Sveriges hovedstad), 'barnens leksaker' (barnas leker). Det som eies, står i sin bare, ubestemte form selv om hele frasen er bestemt: 'min systers bil' = min søsters bil (ikke 'bilen'). Hvis eierens navn allerede ender på -s, -x eller -z, legger du ikke til noe i det hele tatt, og bare sammenhengen (eller, i skrift, noen ganger en apostrof) viser genitiven: 'Lars bok' (Lars' bok).
Mange svenske verb kombineres med en liten trykksterk partikkel som endrer betydningen, mye som norsk 'slå av' eller 'gi opp': 'tycka om' (like), 'stänga av' (slå av), 'känna igen' (kjenne igjen), 'gå sönder' (gå i stykker). I motsetning til tysk er partikkelen ikke limt foran verbet — den blir stående som et eget ord rett etter verbet, og den bærer hovedtrykket. Refleksive verb bruker objektpronomenet for seg selv: mig, dig, sig, oss, er, sig — legg merke til det spesielle tredjepersons-'sig' for han/hon/den/det/de. Vanlige eksempler: 'tvätta sig' (vaske seg), 'känna sig' (føle seg), 'gifta sig' (gifte seg), 'sätta sig' (sette seg).
Hvert regelrett svensk verb tilhører en av fire grupper, og gruppen bestemmer alle de andre formene også. Siden verbet aldri endrer seg etter person, holder det med én linje per gruppe. Start fra infinitiv (formen etter 'att'), og dann presens:
| Gruppe | Infinitiv | Presens | Preteritum | Supinum |
|---|---|---|---|---|
| 1 (-ar) | att tala (snakke) | talar | talade | talat |
| 2a (-er, stemt) | att ringa (ringe) | ringer | ringde | ringt |
| 2b (-er, ustemt) | att läsa (lese) | läser | läste | läst |
| 3 (-r) | att bo (bo) | bor | bodde | bott |
| 4 (sterkt) | att skriva (skrive) | skriver | skrev | skrivit |
Gruppe 1 er den klart største og standardvalget for nye verb (jobba, prata, titta, fråga). Gruppe 2 deles etter om stammen ender på en stemt eller ustemt konsonant, som avgjør -de eller -te i fortiden. Gruppe 3-verb er korte og ender på en trykksterk vokal (bo, tro, sy, by). Gruppe 4 er de uregelrette 'sterke' verbene som endrer stammevokalen i fortiden (skriva → skrev, dricka → drack, springa → sprang). Husk: presens er den samme for jag, du, han, hon, vi, ni og de.
For å si at du vil gjøre noe, bruk modalverbet 'vilja' (å ville) etterfulgt av en naken infinitiv — uten 'att' mellom. 'Vilja' er uregelrett: presens er 'vill' (den samme for alle personer), preteritum er 'ville', og supinum er 'velat'. Vær forsiktig: 'vill' betyr 'vil, ønsker', ikke det engelske 'will' (framtid) — en klassisk falsk venn for engelsktalende. For å ønske seg en ting (et substantiv) i stedet for en handling, bruk 'vill ha' (bokstavelig 'vil ha'): 'Jag vill ha en kaffe' = jeg vil gjerne ha en kaffe.
| Form | Svensk | Norsk |
|---|---|---|
| Infinitiv | att vilja | å ville |
| Presens | vill | vil |
| Preteritum | ville | ville |
| Supinum | velat | villet |
Legg merke til den nakne infinitiven etter vill: 'Jag vill resa' (jeg vil reise), aldri 'Jag vill att resa'.
For å spå at noe kommer til å skje — en spådom, en forventning, et utfall ingen velger selv — bruker svensk 'kommer att' + infinitiv. I motsetning til de andre modalene beholder denne konstruksjonen infinitivmerket 'att'. Den står i kontrast til 'ska', som uttrykker en beslutning eller hensikt; 'kommer att' er mer nøytralt og spådomsaktig. I dagligtale svelges 'att' ofte og høres knapt, men i skrift bør du beholde det.
| Konstruksjon | Bruk | Eksempel |
|---|---|---|
| ska + infinitiv | hensikt, plan | Jag ska träna i morgon. |
| kommer att + infinitiv | spådom, forventning | Det kommer att bli kallt. |
| presens + tidsuttrykk | planlagt faktum | Bussen går kl. 8. |
Det finitte verbet her er 'kommer' (presens av 'komma'), som aldri endrer seg etter person.
Perfektum dannes med hjelpeverbet i presens, 'har', pluss supinum — den spesielle -t-formen av verbet som bare brukes med har/hade og aldri samsvarer med noe. Det beskriver en fortidig handling med relevans for nåtiden, eller en fortidig hendelse uten angitt tidspunkt. Bytt ut 'har' med 'hade' for å få pluskvamperfektum ('hadde gjort').
| Gruppe | Infinitiv | Supinum | Perfektum |
|---|---|---|---|
| 1 | tala | talat | har talat |
| 2 | ringa / läsa | ringt / läst | har ringt / har läst |
| 3 | bo | bott | har bott |
| 4 (sterkt) | skriva / dricka | skrivit / druckit | har skrivit / har druckit |
Viktige sterke supinum-former å pugge: vara → varit, ha → haft, göra → gjort, gå → gått, få → fått, se → sett, ta → tagit, komma → kommit, säga → sagt. Supinum er uforanderlig: 'jag har skrivit', 'vi har skrivit', 'breven har skrivits' — samme -it-form.
For et høflig eller hypotetisk ønske — 'jeg ville gjerne…' — stabler svensk to modalverb: 'skulle vilja' + en naken infinitiv. 'Skulle' er fortidsformen av 'ska' og fungerer som norsk 'ville'; etterfulgt av 'vilja' mykner det 'vil' til 'ville gjerne'. Legg til 'gärna' (gjerne, med glede) for ekstra varme: 'Jag skulle gärna vilja…'. For å ønske seg en ting, avslutt med 'ha': 'Jag skulle vilja ha…' = jeg ville gjerne hatt…
| Frase | Register | Betydning |
|---|---|---|
| Jag vill ha… | nøytral / direkte | jeg vil ha… |
| Jag skulle vilja ha… | høflig | jeg ville gjerne hatt… |
| Jag skulle gärna vilja ha… | svært høflig | jeg ville virkelig gjerne hatt… |
'Skulle' alene + infinitiv danner også den vanlige kondisjonalisen: 'Jag skulle resa om jag hade pengar' = jeg ville reist hvis jeg hadde penger.
Svensk har ingen -ing-form, så presens dekker allerede 'jeg jobber' / 'jeg holder på å jobbe'. Når du virkelig vil understreke at en handling er i gang, finnes det to idiomatiske konstruksjoner. 'hålla på att' + infinitiv betyr 'å holde på med å gjøre': 'Jag håller på att laga mat' = jeg holder på å lage mat. Et svært vanlig muntlig alternativ parer et posisjonsverb (sitta, stå, ligga) med 'och' + et andre verb i samme tid: 'Han sitter och läser' = han sitter og leser. Begge formene legger rett og slett til en følelse av pågående aktivitet til vanlig presens eller preteritum.
'Kunna' er modalverbet for evne og mulighet — norsk 'kunne' / 'være i stand til' — og som alle modalverb blir det etterfulgt av en naken infinitiv (uten 'att'). Presens er det uregelrette 'kan' (identisk for alle personer), fortiden er 'kunde', og supinum 'kunnat'. 'Kunna' dekker også 'å kunne' en ferdighet eller et språk: 'Jag kan svenska' (jeg kan svensk), der det til og med kan stå uten et etterfølgende verb.
| Form | Svensk | Norsk |
|---|---|---|
| Infinitiv | att kunna | å kunne |
| Presens | kan | kan |
| Preteritum | kunde | kunne |
| Supinum | kunnat | kunnet |
De andre sentrale modalverbene oppfører seg på samme måte (naken infinitiv): måste (må), får (kan/får lov til), bör (bør), ska (skal), vill (vil).
Svenske modalverb har to fellestrekk: de er uregelrette i presens (én form for alle personer), og de tar en naken infinitiv uten 'att'. Lær presensformene — det er dem du bruker hele tiden:
| Modalverb (infinitiv) | Presens | Betydning | Eksempel |
|---|---|---|---|
| kunna | kan | kan, være i stand til | Jag kan simma. |
| vilja | vill | ville, ønske | Jag vill sova. |
| skola | ska | skal (hensikt) | Jag ska gå nu. |
| måste | måste | må, være nødt til | Jag måste jobba. |
| få | får | få lov til, kan | Får jag fråga? |
| böra | bör | bør | Du bör vila. |
'måste' er det samme i presens og infinitiv. Nektelsen setter ganske enkelt inn 'inte' etter modalverbet: 'Du får inte röka här' (du får ikke røyke her). Se opp for de klassiske falske vennene fra engelsk: 'vill' betyr 'vil/ønsker' (ikke det engelske 'will'), og 'får' betyr 'får lov til/får' (ikke det engelske 'far').